Norske slektsvåpen (bok)
Bokpermen designet av Hermann Bongard. | |||
Tittel | Norske slektsvåpen | ||
Forfatter(e) | Cappelen, Hans A.K.T. | ||
Utgiver | Den norske våpenring | ||
Utgivelsessted | Oslo | ||
Årstall | 1969 | ||
Sideantall | 275 s. | ||
Språk | Norsk | ||
Bibliotekkatalog | Oria | ||
Norske slektsvåpen er en bok skrevet av Hans Cappelen og utgitt i Oslo 1969 med 2. opplag i 1976. Boken har 277 sider og inneholder beskrivelser og svart/hvite skjoldtegninger av 364 slektsvåpen samt seks fargebilder. Den er innbundet i skinnimitasjon med gulltrykk, designet av Hermann Bongard.
Boken er utgitt av Den Norske Våpenring ved Didrik Rye Heyerdahl. Det var han som tok initiativet til å få trykt boken, med utgangspunkt i en samling kartotekkort med opplysninger innsamlet gjennom flere år av Hans Cappelen. Alle opplysningene ble så gjennomgått, kontrollert og utvidet under arbeidet med boken. Dette arbeidet og opplegget for boken ble gjort etter drøftelser med heraldisk kyndige personer, bl.a. Hans Krag, Herman L. Løvenskiold, Jørgen Mathiesen og C.S. Schilbred.
Boken er for lengst utsolgt fra utgiver. Hans Cappelen har tillatt og medvirket til at noen utvalgte, spesielle skjoldtegninger fra boken er gjengitt på slektshistoriewiki, til dels med senere fargelegging. Enkelte av skjoldtegningene er senere blitt brukt i artikler, bl.a. i «Slektsvåpen i vår tid», Hvem Hva Hvor 1972, Oslo 1971.
Våpen og opplysninger for slektene
Slektsvåpnene som kom med i boken er valgt ut fra at «våpnet er brukt første gang for minst 100 år siden. Slektene har spilt en viss rolle i norsk samfunnsliv i tre eller flere generasjoner. Medlemmer av slektene lever i dag.» Disse kriteriene er nærmere omtalt på bokens side 45–47. Slektsvåpnene er i alfabetisk rekkefølge etter slektsnavn.
Boken har vært kritisert for at utvalget av slekter er for snevert, at ikke alle slektsvåpen som fyller kriteriene er kommet med, og at skjoldtegningene er for strengt stiliserte i moderne, heraldisk flatestil.[1]
Ved hver slekt er bare gjengitt våpenets skjold og ikke hele det «komplette våpen» med hjelm, hjelmtegn og hjelmklede. Som veiledende eksempler er det gjengitt skjold med hjelm som har flettet vulst, hjelmtegn og hjelmklede, på bokens side 46. Disse fire sjablongene er tegnet av den kjente svenske heraldikeren Jan Raneke. I en av sjablongene er det hjelm med to ørnevinger som eksempel på hjelmtegn, mens en annen av sjablongene har to vesselhorn som eksempel. To av sjablongene har hjelmer med bøyler i synsspalten, mens de to andre har smal synsspalte uten bøyler, såkalt «lukket hjelm».
Tegningene av skjoldene i boken er utført av 11 forskjellige tegnere, bl.a. har Hallvard Trætteberg og Hans Krag tegnet figurer i et skjold hver. Selv om figurene i skjoldene er formgitt med sterk stilisering, bygger de på våpen brukt av slektsmedlemmer, bl.a. i segl og ekslibris. De nyskapte stiliseringene i boken lar figurene framstå som rene flater og utelater derfor – stort sett – perspektiv, skyggelegging og hjelpestreker. Det har imidlertid vært reist kritikk mot dette, bl.a. mot at flere av de stiliserte levende vesenene er gjengitt uten øyne, f.eks. Cappelens og Heyerdahls egne slektsvåpen.
Ved hvert slektsnavn er gjengitt en heraldisk beskrivelse (blasonering) i moderne språk av hele slektsvåpenet, det er omtalt eventuelle varianter av våpenet, slektens stamfar, første bruker av våpenet og kilder til opplysningene i slektsbøker, norske og utenlandske heraldiske bøker, andre bøker, Riksarkivets seglsamlinger og eventuelt opplysninger fra slektsmedlemmer eller andre.
Avsnitt i boken
Boken har egne avsnitt om:
- Heraldikk også i dag
- Slektsvåpen også i Norge
- Den historiske bakgrunnen for norske slektsvåpen, med fargebilder av våpen Galtung, Paus, Løvenskiold, Kirsebom og Flintzholm, bumerker Engelschiøn og Hvistendahl, samt allegorisegl fra slektene Aars og Johnson
- Retten til å ta et slektsvåpen, med foto av våpensegl for Rieber-Mohn
- Praktisk bruk av slektsvåpen med fargebilder av vogndør Wedel-Jarlsberg og ex libris Trygve Lie
- Kommentarer til opplysninger om slektene, med sjablonger for skjold, hjelm, hjelmtegn og hjelmklede, tegnet av Jan Raneke, Sverige
- De 11 tegnerne av skjoldene
- Alfabetisk register til alle våpnenes figurer
- English Summary
Galleri skjoldtegninger
-
Barnholdt
-
Blehr
-
Blix
-
Bretteville
-
Bull (Tønsberg)
-
Cappelen
-
Fleischer
-
Heyerdahl
-
Høyer
-
Irgens
-
Krohg
-
Leegaard og Malling
-
Ramm
-
Rynning
-
Skanke
-
Wexelsen og Wexels
-
Aall
Galleri senere fargelagte skjold
-
Berner
-
Broch
-
Calmeyer
-
Cappelen
-
Dedekam
-
Flood
-
Fougner
-
Grieg
-
Klingenberg
-
Leene-ætten
-
Leganger
-
von der Lippe
-
Lysholm
-
Løvenskiold
-
Munthe
-
Møller
-
Nansen
-
Refsum
-
Toreid-ætten
-
Vogt
-
Wergeland
-
Wessel
Omtaler og anmeldelser
Genealog Cornelius Severin Scheel Schilbred (1906–1985) anmeldte Norske slektsvåpen i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift 1970–71[2] under signaturen C. S. S.
«Dette er en nydelig bok – både hva det utvendige og det innvendige angår. Bindet er i brunt med titel og en rekke skjold-sjabloner i gull ordnet i blokk på forsiden – særdeles godt komponert. Det trykkmessige er også av høy klasse – noe som for øvrig er nødvendig hvis et verk om slektsmerker skal presentere sakene på en god måte.
Slektsmerker, ja – jeg er visst nesten den eneste foruten salig C.M. Munthe som mener at det er den beste betegnelsen. Ordet slektsvåpen skaper assosiasjoner med riddertid og adel og forlener – i menigmanns øyne – hele saken med en eksklusivitet som den ikke har. Det er som Hans Cappelen ganske riktig bemerker slik at enhver opprinnelig hadde rett til å ta seg sitt våpen, en rett som var gyldig i Norge også etter middelalderen – og den ble flittig nyttet.
Forfatteren sier også at det ikke setter en slekt i en særlig klasse at den har ført et våpen gjennom flere generasjoner eller nedstammer fra en person som har ført våpen. Dette er det meget nyttig å presisere, fordi man må få bort den oppfatning at heraldikk i forbindelse med slekter er noe som ikke passer i dagens demokratiske samfunn. Det er ingen tvil om at slektsvåpen eller slektsmerker har en egen fascinerende virkning på folk. Man føler seg tiltrukket av slike merker. Hva kan det så komme av at slektsmerkene har en slik appell? Jeg tror årsaken er at reglene om sammenstilling av farge mot metall (gull eller sølv) medfører vakre kombinasjoner rent kunstnerisk sett, og dessuten er motivene i våpnene eller merkene utført i en enkel strek, noe som også virker umiddelbart tiltalende, ikke minst på moderne mennesker.
Cappelens bok inneholder innledningsvis kapitler om «Den historiske bakgrunn for norske slektsvåpen», «Retten til å ta et slektsvåpen» og «Praktisk bruk av slektsvåpen» - alle meget velskrevne og interessante. Deretter kommer gjengivelser av skjold, utført av en rekke tegnere, og av noe varierende kvalitet, men de fleste meget godt utført. Gjengivelsen av dyr er i en del tilfelle ubehjelpelig. Teksten som ledsager tegningene skulle jeg gjerne sett hadde gitt nøyaktig opplysning om når og hvor vedkommende merke er påtruffet første gang, men de utførlige kildeangivelser ved de enkelte merker vil i mange tilfelle være nyttige i denne forbindelse. De slektshistoriske opplysninger som ledsager merkene oppgir oftest bare personenes navn, hjemsted og årstall, ikke yrke. Det siste kunne det hatt sin interesse å ha hatt med, så leseren uten å gå til kildene kunne finne ut hvor de forskjellige personer hørte hjemme sosialt. Boken inneholder et figurregister hvor man kan finne ut f.eks. hvilke slekter som fører linje, løve, rose o.s.v. i sitt merke. Til slutt kommer en summary på engelsk. Enkelte symboler er populære – duer, roser og stjerner f.eks. En særlig sympatisk assosiasjon vekker det når man finner tre stjerner i slekten Lysholms skjold.
Cappelens bok vil ha stor betydning for slektshistorisk forskning gjennom den mulighet den gir for identifisering av segl. Jeg er meget fornøyd over at den er kommet og ønsker både forfatter og utgiver til lykke. C. S. S.»
Referanser
- ↑ Anmeldelser i Heraldisk Tidsskrift bind 2 (1969), s. 4814–82 (Sven Tito Achen), Farmand nr. 43/1969, s. 31–32 (Otto Sverdrup Engelschiøn) og Ostdeutsche Familienkunde, nr. 4/1969 side 253 (Christopher von Warnstedt).
- ↑ C. S. S.: «Hans A.K.T. Cappelen: Norske slektsvåpen», NST, bind 22, 1970–71, s. 73–74.
Litteratur
- 1969). Norske slektsvåpen. Den norske våpenring, Oslo – 275 s.. (
- 1987). Norske kommunevåpen. Kommunalforlaget, Oslo – 227 s.. (
- cop. 2000). Flagg og riksvåpen. Damm, Oslo – 240 s.. (