Portal:Hovedside/Utvalgt artikkel/oktober
Skipreide-ordningen (norrønt: skipreiða) ble oppretta av Håkon den gode i 955 eller litt senere. Andre skrivemåter er skibrede og skipreite. Dette var en administrativ inndeling av kysten i forbindelse med leidangen. Danmark hadde en tilsvarende ordning.
Et skipreide besto av frie menn (bønder), som skulle bygge, utruste, vedlikeholde og bemanne et leidangskip fullt proviantert for to eller tre måneder. Skipreidet skulle også holde naust til skipet og var ansvarlig for brenne til en varde i tilfelle krig. Størrelsen på skipet ble bestemt etter antall årer eller sesser. Til å begynne med var kravet 40 årer (20 sesser) og et mannskap på oppimot 100 mann eller flere. Norge var inndelt i 270 skipreider som i 1279 under Magnus Lagabøte ble økt til 279.
Sjefen for et skipreide hadde tittelen styrmann og ble utnevnt av kongen. Mannskapet ble plukka ut etter bestemte regler, og i Gulatingslova ble denne verneplikten begrensa oppad til hvert sjuende hode, altså 14 % av befolkningen. Den minste enheten var de bøndene som skulle utruste en roer. Skipreidet skulle mobiliseres når det var fiender i landet. Det ble da sendt ut allmenning og vardene ble tent.
Skipreidene var opprinnelig et system for forsvar av landet. Etterhvert, og gradvis, utviklet skipreidetinget seg til det lokale finansielle og judisielle senteret, der lov og rett ble hevdet og skatt ble innbetalt. Skipreidene ble omdannet til tinglag ca. 1660.