Leidang: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Slektshistoriewiki
Hopp til navigering Hopp til søk
(Ny side: '''Leidang'''.<ref>Artikkelen er hentet fra [http://lokalhistoriewiki.no/index.php/Leksikon:Leidang Lokalhistoriewiki.no].</ref> '''A'''. En sjømilitær forsvarsordning trolig utviklet i…)
 
(Fjernet leksikonartikkelen)
Linje 1: Linje 1:
'''Leidang'''.<ref>Artikkelen er hentet fra [http://lokalhistoriewiki.no/index.php/Leksikon:Leidang Lokalhistoriewiki.no].</ref>  
'''Leidang'''<ref>Artikkelen er hentet fra [http://no.wikipedia.org/wiki/Leidang Norsk Wikipedia.]</ref><ref>En svært omfattende ''Leksikonartikkel'' av ''Harald Winge'' finnes på [http://lokalhistoriewiki.no/index.php/Leksikon:Leidang Lokalhistoriewiki.no.]</ref> ([[norrønt]] ''lei&eth;angr'') var en ordning for å få frie bønder til å utruste og bemanne skip. Ordningen var karakteristisk for de [[Skandinavia|skandinaviske]] landene, men hadde trolig forbilde i England. I Norge ble leidangen sannsynligvis etablert på slutten av 900-tallet.


'''A'''. En sjømilitær forsvarsordning trolig utviklet i løpet av [[rikssamlingstiden]] og opprettholdt inn i [[senmiddelalderen]]. Siste gang en leidangsflåte angivelig skal ha vært i kamp var i [[1429]], men ordningen var da for lengst til nedfalls. Men ennå i begynnelsen av 1300-tallet var landets militærvesen i hovedsak basert på leidangen, som også ble utkommandert enkelte ganger i slutten av århundret. Forsøk i [[Håkon VI]]’s  tid (1370-årene) på å utvikle en landmilitær folkevæpning etter et slags legdsprinispp mislyktes, og først på 1600-tallet ble menigmann i stor skala igjen mobilisert til krigstjeneste i hær og flåte.
I alle de tre skandinaviske landene utviklet leidangen seg til en ''skatt'', som skulle betales av alle frie bønder. Skatten ble holdt i hevd helt fram til [[1800-tallet]]. Prestestanden og adelen var fritatt fra denne skattebyrden. Dermed var denne skatten med på å legge til rette for at adelen og kirken tok over jord fra bøndene. Etterhvert ble staten (kongen) i økende grad avhengig av adelen for å kunne mobilisere krigsmakt.  


Leidangen bygde et kommunalt prinsipp idet bøndene i den enkelte forsvarskommune, kalt ''[[skipreide|skipreide]]'' (s.d.), var kollektivt ansvarlige for å utruste og bemanne et skip. Skipreida fikk også eget ting, hvor det hvert år skulle foretas inspeksjon av bøndenes våpen. Den kommunale organisasjonen bygd opp omkring leidangen kom til å få langt varigere betydning for norsk samfunnsliv enn selve leidangen. Som bygdekommunal enhet besto skipreida og skip­reidetinget langt inn i foreningstiden, liksom den tjente som oppebørsels­enhet ennå på 1700-tallet.
Leidangen var et system for å organisere en kystflåte med tanke forsvar. Flåten kunne også bli brukt mer offensivt, som i handelstvister, plyndring og kriger. Alle frie menn (bønder) hadde plikt til å delta i eller bidra til utrustingen av leidangen.  Hele leidangen ble mobilisert når fremmede skip truet landet. Om somrene kunne det være ekspedisjoner på to til tre måneder. I ekspedisjoner utenlands deltok bare deler av leidangen. Ekspedisjonene ga ofte rikt bytte, og høvdingene var med for å få ære og ta del i rikdommen.  


Selv om leidangen mistet sin militære betydning i løpet av senmiddelalderen, besto altså viktige deler av leidangsorganisasjonen, og etter [[1537]] ble det gjort forsøk fra kongemakten å gjenreise en moderne utgave av leidangen med hjemmel i [[Landsloven]]s landevernsbolk (kap. III), første gang under [[Christian III]] i 1550-årene, og senere under [[Christian IV]] i årene rundt 1620. Begge prosjektene mislyktes.
[[1000-tallet]] var leidangen sitt mest suksessrike. Deler av den norske og danske leidangen hærtok landområder vest i England.


'''B'''.'''I'''. Allerede på 1100–1200-tallet ble deler av leidangsplikten omgjort til en årlig skatt, i fredstid ofte betalt med halvparten (halv allmenning) av ytelsen ved full leidang, utfareleidang. Fredsleidang ble også kalt ''bordleidang'', dvs. leidang til kongens «bord» eller husholdning, (Jf. Landsloven III, 1.) I [[Borgartingslag]] (strekningen svenskegrensa – Brunlanes) var leidangsytelsen likevel betydelig høyere, trolig fordi den inkluderte en særskilt pengeavgift (gresleidang), kanskje med opphav i et forlik mellom bønder og konge ([[Sverre Sigurdsson|Sverre]]).
I [[954]] vant [[Håkon den gode]] over [[Eirikssønnene]] og deres allierte, i et slag som sto ved [[Avaldsnes]] på [[Karmøy]]. [[Heimskringla]] forteller at Håkon skrev i loven at over hele landet langs sjøen, og så langt opp i elvene som laksen gikk, så skulle landets deles inn etter [[skipreide]]r. Bøndene i et skipreide måtte bygge og utruste et seilskip. Størrelsen på skipet ble definert som et visst antall ''årer''. Til å begynne med var dette tallet ca. 40 årer, senere ble det øket.


Iflg. Landsloven (III, 6) skulle leidangsskatten utlignes på grunnlag av ''[[landskyld|landskylda]]'', og stige og falle med den. Denne bestemmelsen ble praktisert bare i de distriktene som hørte til [[Gulatingslag|Gula-]] og [[Frostatingslag]]. I det sistnevnte området kan en se dette samhøvet også i kilder fra nyere tid, men i Gulatingslag er det 1500–1600-tallet vanskelig å finne samsvar mellom leidang og landskyld. Her gikk det faste forholdet mellom de to ytelsene i oppløsning i sen­middelalderen.
Håkon hadde god innenriks kontroll, og leidangen ble først brukt mot danskekongen i [[slaget i Hjørungavåg]].  En bondehær møtte danskekongen og Eirikssønnene, og avverget danskekongens ønsker om kontroll i Vest-Norge og Trøndelag. Leidangen styrket også kongens territorielle makt, og bøndene var i så måte med på å verne samfunnet mot herjing, et av de største farene mot et bondesamfunn.  Håkon den godes regjeringstid var god og stabil.


Innenfor grensene av det gamle Frostatingslag ble leidang de fleste steder betalt med smør og mel etter faste, lokale samhøve mellom mengden av hvert vareslag. I en del dal- og fjellbygder i [[Sør-Trøndelag]] samt i [[Liene]] besto ytelsen av skinnvarer. På [[Vestlandet]] var det flere vareslag i bruk.
I Norge var det 270 slike skipreider i [[1277]], i [[Danmark]] to til tre ganger så mange. Lederen for en skipreide ble kalt «styrmann», (''styrima&eth;r'' eller ''styræsmand'').  Han fungerte som kaptein for skipet. Den minste enheten var de bøndene som skulle utruste en roer (''manngerð'' på norrønt).


I en del bygder i [[Trøndelag]], [[Nordmøre]], [[Hardanger]], [[Sunnhordland]] (og [[Voss]]) ble det gitt dobbel leidang av selveiergods. Jf. også ''[[farøre|farøre]]''.
Skipreiden skulle sendes ut da det var ''allmenning''. Allmenning skulle sendes ut da det var fiendtlige styrker i landet. Hverken i ''Heimskringla'' eller ''[[Fagrskinna]]'' ble ordningen kalt leidang, men den ligner på vesentlige punkter på den ordningen vi finner igjen i lovbøkene senere.


I bygdene rundt [[Oslofjorden]] (Borgartingslag) ble det trolig aldri etablert noe fast samsvar mellom leidang og landskyld. I 1500- og 1600-årene ble leidang her betalt i to terminer, som vårleidang (korn eller mel, også kalt kornleidang) og høstleidang (smør og penger; kalt smørleidang, jf. ovenfor om ­gresleidang).
Før [[1270-tallet]] var det egne lovbøker for hvert av landskapene [[Gulating]], [[Frostating]], [[Eidsivating]] og [[Borgarting]].  Lovtekstene for Gulatinget og Frostatinget har overlevd til vår tid.  Gulating sier følgende om leidangen: «Kongen skal rå for bod og bann og for utferdene våre.  Vi skal ikkje nekta han leidang til landsenden, når han byd ut fordi han treng det og til gangs for oss.»  Leidangen går altså til landets grenser, og det er understreket at den må kalles ut til allmenn nytte.  De to lovtekstene regulerer begge manntall: der står det hvor mye som skal ytes i leidang og hvem som skal være ansvarlige.  Videre er det regler for organisering av leidangsferden, utrustning og beredskap og bot ved brudd på loven.  De to lovene uttrykker ting forskjellig, men de motsier ikke hverandre, noe som gir et inntrykk av en enhetlig organisering av leidangen.


I [[Nord-Norge]] var leidang en personskatt, betalt etter skatteklasser som bonde/bumann, husmann osv. Ytelsen besto som regel av fisk ennå på 1600-­tallet (''[[råskjær|råskjær]]'', sjeldnere ''[[rundfisk|rundfisk]]''). Finnmark sto i en særstilling ved at leidang der var av nyere dato. I senmiddelalderen ble det lagt leidang på nordmennene langs kysten, og først i begynnelsen av 1600-tallet ble sjøsamene der (og videre sørover til Salten) ilagt leidangsskatt (finneleidang). I Nord-Norge ble leidang utlignet årlig på tinget (''leidangsberget'') av fogd og lagrettemenn. For fogderiene [[Salten]], [[Lofoten]] og [[Vesterålen]] samt for [[Senja]]-distriktet ble l. ved lov 17. des. 1836 lagt den nye matrikkelskylda. Leidaing var i nyere tid en av de mange ''[[jordebokskatter|jordebokskatter]]''.
Lovgivningen om leidangen hadde også to distinkte deler, nemlig hva som skulle skje hvis kongen ''kalte ut'' leidangen, og hva som skulle skje hvis leidangen ble mobilisert ved ''angrep landet''.


'''B'''.'''II'''. Over det indre av [[Østlandet]] (det gamle [[Eidsivatingslag]] samt [[Valdres]] og [[Hallingdal]] av Gulatingslag) ble det, trolig slutten av [[1200-tallet]], innført en leidangsskatt som ble betalt hvert tredje år. I [[1500-årene]] ble den de fleste steder utlignet etter gårdklassesystemet, med faste, lokale satser for fullgård, halvgård og ødegård (de siste var fritatt i en del distrikter). I [[Østerdalen]], Valdres og Hallingdal ble leidang derimot betalt med like mye av hver mann eller gård, uansett størrelse.
Våpnene skipet var typisk buer, spyd, sverd og økser. Som beskyttelse mot fiendens våpen brukte man skjold.  


I [[Gudbrandsdalen]] ble leidang fra gårder som ikke var krongods, kalt ''utfareleidang''. 1500-tallet var dette ellers i [[Akershus len]] (og andre steder) betegnelse på en ekstraytelse, gitt en enkelt gang eller med års mellomrom.
1000-tallet er [[jarl]]er nevnt som høvdinger i leidangen.  


Fra [[Modum]], [[Sigdal]], [[Eggedal]] og [[Krødsherad]] ble det ikke ytt leidang (jf. ''[[avråd|avråd]]'').
På 1100-tallet ble [[biskop]]ene sjef for leidangsflåten.  


Leidangsskatten på [[Opplandene]] har det til felles med nordmannsleidang i Finnmark og med finneleidang at den ikke avløste en eldre, reell leidangsskipnad, men også Opplandsleidangen var en jordebokskatt.
==Skipsreier og [[sesse]]r i Norge==
{| class="wikitable sortable"
|+
![[Landsdel]]!!Opprinnelig tall<br /> skipsreier!!Skipsreier i ML<sup>A</sup><br /> testamente!!Antall skip<br /> i GL<sup>B</sup>!!Sesser per skip<br /> etter GL<sup>B</sup>!!Sesser totalt<br /> etter GL<sup>B</sup>
|-
|Sønnafjelske||align="right"|48||align="right"|48||align="right"|60||align="right"|20||align="right"|1200
|-
|[[Agdesiden len|Egdafylke]]||align="right"|16||align="right"|15||align="right"|16||align="right"|25||align="right"|400
|-
|[[Rogaland|Rygjafylke]]||align="right"|32||align="right"|32||align="right"|24||align="right"|25||align="right"|600
|-
|[[Hordaland|Hordafylke]]||align="right"|32||align="right"|32||align="right"|24||align="right"|25||align="right"|600
|-
|[[Sygnafylke]]||align="right"|16||align="right"|16||align="right"|16||align="right"|25||align="right"|400
|-
|[[Firdafylke]]||align="right"|20||align="right"|15||align="right"|20||align="right"|25||align="right"|500
|-
|[[Sunnmøre|Sunnmørafylke]]||align="right"|16||align="right"|16||align="right"|16||align="right"|25||align="right"|400
|-
|[[Romsdal|Romsdølafylke]]||align="right"|8||align="right"|8||align="right"|10||align="right"|20||align="right"|200
|-
|[[Nordmøre|Nordmørafylke]]||align="right"|16||align="right"|16||align="right"|20||align="right"|20||align="right"|400
|-
|[[Trøndelag]]||align="right"|64||align="right"|59||align="right"|80||align="right"|20||align="right"|1600
|-
|[[Namdalen|Naumdølafylke]]||align="right"|9||align="right"|9||align="right"|9||align="right"|20||align="right"|180
|-
|[[Hålogaland]]||align="right"|13||align="right"|13||align="right"|13||align="right"|20||align="right"|260
|-
|[[Hålogaland]]||||||align="right"|1||align="right"|30||align="right"|30
|-
|[[Sum]]||align="right"|290||align="right"|279||align="right"|309||||align="right"|6770
|-
|}
<sup>A</sup> ML = [[Magnus Lagabøte]]rs testamente. <sup>B</sup> GL = [[Gulatingsloven]]


==Referanser==
Antall soldater i hæren varierer mellom 26 960 til 33 600.<ref>Ersland/Holm: ''Norsk forsvarshistorie, bind 1: Krigsmakt og kongemakt'', ISBN 82-514-0558-0, side 83.</ref>
 
== Referanser ==
<references/>
<references/>
==Kilder==
* Ersland/Holm, ''Norsk forsvarshistorie'' – bind 1, ISBN 82-514-0558-0
* Bull,Edvard,    ''Leding: militær og finansforfatning i Norge i ældre tid'' – Steenske forlag – Kristiania 1920
== Se også ==
*[[Norges historie]]
*[[Gjerd]]


[[Kategori:Skatter]]
[[Kategori:Skatter]]
[[Kategori:Militærhistorie]]
[[Kategori:Militærhistorie]]

Sideversjonen fra 14. apr. 2013 kl. 19:41

Leidang[1][2] (norrønt leiðangr) var en ordning for å få frie bønder til å utruste og bemanne skip. Ordningen var karakteristisk for de skandinaviske landene, men hadde trolig forbilde i England. I Norge ble leidangen sannsynligvis etablert på slutten av 900-tallet.

I alle de tre skandinaviske landene utviklet leidangen seg til en skatt, som skulle betales av alle frie bønder. Skatten ble holdt i hevd helt fram til 1800-tallet. Prestestanden og adelen var fritatt fra denne skattebyrden. Dermed var denne skatten med på å legge til rette for at adelen og kirken tok over jord fra bøndene. Etterhvert ble staten (kongen) i økende grad avhengig av adelen for å kunne mobilisere krigsmakt.

Leidangen var et system for å organisere en kystflåte med tanke på forsvar. Flåten kunne også bli brukt mer offensivt, som i handelstvister, plyndring og kriger. Alle frie menn (bønder) hadde plikt til å delta i eller bidra til utrustingen av leidangen. Hele leidangen ble mobilisert når fremmede skip truet landet. Om somrene kunne det være ekspedisjoner på to til tre måneder. I ekspedisjoner utenlands deltok bare deler av leidangen. Ekspedisjonene ga ofte rikt bytte, og høvdingene var med for å få ære og ta del i rikdommen.

1000-tallet var leidangen på sitt mest suksessrike. Deler av den norske og danske leidangen hærtok landområder vest i England.

I 954 vant Håkon den gode over Eirikssønnene og deres allierte, i et slag som sto ved AvaldsnesKarmøy. Heimskringla forteller at Håkon skrev i loven at over hele landet langs sjøen, og så langt opp i elvene som laksen gikk, så skulle landets deles inn etter skipreider. Bøndene i et skipreide måtte bygge og utruste et seilskip. Størrelsen på skipet ble definert som et visst antall årer. Til å begynne med var dette tallet ca. 40 årer, senere ble det øket.

Håkon hadde god innenriks kontroll, og leidangen ble først brukt mot danskekongen i slaget i Hjørungavåg. En bondehær møtte danskekongen og Eirikssønnene, og avverget danskekongens ønsker om kontroll i Vest-Norge og Trøndelag. Leidangen styrket også kongens territorielle makt, og bøndene var i så måte med på å verne samfunnet mot herjing, et av de største farene mot et bondesamfunn. Håkon den godes regjeringstid var god og stabil.

I Norge var det 270 slike skipreider i 1277, i Danmark to til tre ganger så mange. Lederen for en skipreide ble kalt «styrmann», (styrimaðr eller styræsmand). Han fungerte som kaptein for skipet. Den minste enheten var de bøndene som skulle utruste en roer (manngerð på norrønt).

Skipreiden skulle sendes ut da det var allmenning. Allmenning skulle sendes ut da det var fiendtlige styrker i landet. Hverken i Heimskringla eller Fagrskinna ble ordningen kalt leidang, men den ligner på vesentlige punkter på den ordningen vi finner igjen i lovbøkene senere.

Før 1270-tallet var det egne lovbøker for hvert av landskapene Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting. Lovtekstene for Gulatinget og Frostatinget har overlevd til vår tid. Gulating sier følgende om leidangen: «Kongen skal rå for bod og bann og for utferdene våre. Vi skal ikkje nekta han leidang til landsenden, når han byd ut fordi han treng det og til gangs for oss.» Leidangen går altså til landets grenser, og det er understreket at den må kalles ut til allmenn nytte. De to lovtekstene regulerer begge manntall: der står det hvor mye som skal ytes i leidang og hvem som skal være ansvarlige. Videre er det regler for organisering av leidangsferden, utrustning og beredskap og bot ved brudd på loven. De to lovene uttrykker ting forskjellig, men de motsier ikke hverandre, noe som gir et inntrykk av en enhetlig organisering av leidangen.

Lovgivningen om leidangen hadde også to distinkte deler, nemlig hva som skulle skje hvis kongen kalte ut leidangen, og hva som skulle skje hvis leidangen ble mobilisert ved angrep på landet.

Våpnene på skipet var typisk buer, spyd, sverd og økser. Som beskyttelse mot fiendens våpen brukte man skjold.

På 1000-tallet er jarler nevnt som høvdinger i leidangen.

På 1100-tallet ble biskopene sjef for leidangsflåten.

Skipsreier og sesser i Norge

Landsdel Opprinnelig tall
på skipsreier
Skipsreier i MLA
testamente
Antall skip
i GLB
Sesser per skip
etter GLB
Sesser totalt
etter GLB
Sønnafjelske 48 48 60 20 1200
Egdafylke 16 15 16 25 400
Rygjafylke 32 32 24 25 600
Hordafylke 32 32 24 25 600
Sygnafylke 16 16 16 25 400
Firdafylke 20 15 20 25 500
Sunnmørafylke 16 16 16 25 400
Romsdølafylke 8 8 10 20 200
Nordmørafylke 16 16 20 20 400
Trøndelag 64 59 80 20 1600
Naumdølafylke 9 9 9 20 180
Hålogaland 13 13 13 20 260
Hålogaland 1 30 30
Sum 290 279 309 6770

A ML = Magnus Lagabøters testamente. B GL = Gulatingsloven

Antall soldater i hæren varierer mellom 26 960 til 33 600.[3]

Referanser

  1. Artikkelen er hentet fra Norsk Wikipedia.
  2. En svært omfattende Leksikonartikkel av Harald Winge finnes på Lokalhistoriewiki.no.
  3. Ersland/Holm: Norsk forsvarshistorie, bind 1: Krigsmakt og kongemakt, ISBN 82-514-0558-0, side 83.

Kilder

  • Ersland/Holm, Norsk forsvarshistorie – bind 1, ISBN 82-514-0558-0
  • Bull,Edvard, Leding: militær og finansforfatning i Norge i ældre tid – Steenske forlag – Kristiania 1920

Se også