Slektsvåpen
Slektsvåpen er et heraldisk våpenskjold som er brukt av flere enn en person når disse personene er i slekt.
Det vanlige er at slektsvåpenet følger mannslinjen, men vi har mange tilfeller av våpenskjold som helt eller delvis følger kvinnelinjer. Det kan være hele våpenet og slektsnavnet som følger kvinnelinjen, f.eks. de norske slektene Munthe, Skanke, Thrane og Vogt. Det kan også være figurer fra mannslinjens våpenskjold som er tatt med i kvinnelinjens våpen, f.eks. de norske slektene Kielland, Kolderup, Lund (fra Skåne) og Midelfart.
Slektsvåpen har vært i bruk fra heraldikkens eldste tid sist på 1100-tallet og i alle land med europeisk heraldikk. Et av særpregene ved oppkomsten av heraldikken er nettopp at skjoldmerkene går over til å bli brukt fast og varig av innehaveren/eieren, spesielt i flere generasjoner i en slekt. Det er bare kjent få norske slektsvåpen fra middelalderen, bl.a. den eldre slekten Galtung. Flere slekter med norsk opprinnelse har senere tatt i bruk slektsvåpen, som f.eks. Fougner, Halbo, Heyerdahl, Refsum og Wergeland. Noen norske bønder har brukt våpenskjold i segl på 1600- og 1700-tallene, men det er ikke undersøkt noe særlig nærmere hvor mange av disse som er brukt som slektsvåpen av andre i slektene.
Flere personer og slekter som innvandret til Norge har hatt med seg sine slektsvåpen fra utlandet, f.eks. Bülow og Krefting fra Tyskland. Andre har laget seg sine nye våpenskjold etter innvandringen til Norge, f.eks. Cappelen og Vogt. Flere har tatt - helt eller delvis - andres slektsvåpen, bare på grunn av tilfeldig navnelikhet, f.eks. de norske slektene Aall, Anker, Daae, Flood, Treschow og Wright.
Noen slektsvåpen har figurer som direkte knytter seg til den første personen i slekten som brukte våpenet, f.eks. Cort Adelers våpen. Det er ofte vanskelig å fastslå hva som var grunnen til valget av tinkturer og figurer i et slektsvåpen, dersom ikke disse henspiller på slektsnavnet, såkalte "talende våpen", f.eks. Huitfeldt med "hvitt" (sølv) felt (skjoldbunn), Monrad med halvmåne (Mond) og hjul (= Rad), og Muus med en mus i skjoldet.
I Norge har det aldri vært forbudt for folk å ta seg sine egne våpenskjold, men det vanlige er at de nye våpnene ikke blir identiske med allerede eksisterende våpen. I tiden da den dansk-norske unionskongen adlet folk, fikk de nyadlede ofte nye våpenskjold som hadde elementer fra våpen de hadde brukt allerede før de ble adlet, f.eks. de norske slektene Anker (Ancher), Gyldenkrantz (Geelmuyden), Gyldenpalm (Hagerup), Løvenskiold (Leopoldus) og von Munthe af Morgenstierne (Munthe). Det er ukjent hvor mye av de nye elementene i våpnene som de adlede selv fikk velge seg. Det forekommer at ikke adlede grener av en slekt bruker samme slektsvåpen som adlede grener, f.eks. eidsvollsmannen Elys slekt og Undall. Også i vår tid, og i nyere tid, har noen laget seg nye slektsvåpen, til dels basert på eldre våpen i slekten, så som Koren.
I Norge forekommer det ofte at grunntrekkene i en persons våpenskjold blir brukt av etterkommerne i flere varianter, laget ved såkalt differensiering. Særlig er det gjort ved å endre farger og/eller legge til eller fjerne småfigurer. Våpnene blir da ikke identiske, men nokså like, og de blir vanligvis likevel kalt for slektsvåpen, f.eks norske slekter Cappelen og Heyerdahl. I noen slekter bruker forskjellige slektsgrener også helt forskjellige slektsvåpen, f.eks. slekten Kielland.
Slektsvåpen er i Norge blitt brukt såvel ensfarget i segl, gravyrer på glass og relieffer på bygninger, som med alle sine våpenfarger på bl.a. kister, epitafier og annet kirkeinventar, portrettmalerier, glassmalerier, broderier, vogndører m.m.
Noen få norske slektsvåpen er i mer eller mindre endret skikkelse blitt fastsatt som nye kommunevåpen.
Litteratur
- C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bd. I, Oslo 1928
- Hallvard Trætteberg: Norges våbenmerker. Norske by- og adelsvåben, utgitt av Kaffe Hag, Oslo 1933
- Hans Krag: Norsk heraldisk mønstring fra Fredrik IV’s regjeringstid 1699-1730, Drøbak 1942 - Kristiansand S 1955
- Hans Cappelen: Norske slektsvåpen, Oslo 1969 (2. opplag Oslo 1976)
- Hans Cappelen: Adgangen til å ta andres slektsvåpen. Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind 23, Oslo 1971, side 63–70.
- Hans Cappelen: Nye offentlige våpen og gamle slektsvåpen, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind 30, Oslo 1985 side 21–30
- Hans Cappelen og Knut Johannessen: Norske kommunevåpen, Oslo 1987 med tilleggshefte 1988
- Hans Cappelen: Våpensegl og slektspapirer fra Skiens-distriktet. Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind 35, Oslo 1996, side 445–463
- Harald Nissen og Monica Aase: Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim, Trondheim 1990
- Hans Cappelen: «Segl som illustrasjon til slektshistorien», Heraldisk Tidsskrift, bind 9, nr 85, København mars 2002
- Hans Cappelen: «Heraldikk i slektsforsking», Slekt og data hefte 1, Oslo 2010
- Anders Bjønnes m.fl. (redaktører): Segltegninger fra hyllingene i Norge 1591 og 1610, utgitt av Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2010
- Odd Fjordholm, Erla B. Hohler m. fl.: «Geistlige segl fra Nidaros bispedømme», Norske sigiller fra middelalderen III, Riksarkivet, Oslo 2012
- Allan Tønnesen (redaktør): Magtens besegling. Enevoldsarveregeringsakterne af 1661 og 1662 underskrevet og beseglet af stænderne i Danmark, Norge, Island og Færøerne, utgitt av det skandinaviske Heraldisk Selskap på Syddansk Universitetsforlag, Odense 2013, 583 s., ISBN 9788776746612. Med segl for 2.297 personer og derav 558 norske.
- Harald Nissen og Terje Bratberg: Schønings våpenbok – Gamle Norske Adel Efter et gammelt Manuskript Assessor Ifver Hirtzholm tilhørende, Pirforlaget, Trondheim 2013
- Anders Bjønnes m.fl (redaktører): Eidsvollsmennene – Hvem var de? Norsk Slektshistorisk Forening 2014, med biografier av eidsvollsmennene og bilder med omtale av alle seglene på Grunnloven 17. mai 1814, bl.a. flere segl med slektsvåpen.