Av: David Widerberg Howden
Ifølge en artikkel kan vi nå være i fare for å utrydde sen-navnene (patronymer). Fortsatt er Hansen, Johansen og Olsen de vanligste etternavnene, faktisk har så mange som 150.000 nordmenn et av disse. Ifølge Olav Veka er det nå omtrent 20% av nordmenn som bærer et patronym.
Stadig flere ønsker å ha et spesielt etternavn, noe som skiller seg ut eller knytter seg selv til sine forfedre. Veka anslår at så mye som 2/3 av nordmenn nå har navn etter en gård og fastlår at det trolig samnmen med finnene er rekord i Europa.
Noe av grunnen til den høye forekomsten av gårdsnavn i Norge, er nok også at bonden har generelt hatt en høy status i det norske samfunn enn ellers i Europa. Da nasjonalromantikken kom inn over landet var det nettopp den norske bonden og folkekulturen som ble hevet frem som idealet.
Patronymer
Dagens patronymer teller ifølge Veka 1400 ulike etternavn, men andelen synker stadig og spesielt har det vært de mest vanlige som Hansen, der det har vært en dramatisk nedgang. Før hadde patronymer en mer identifiserende funksjon, den fortalte først og fremst hvem din far var. Men fra 1850-årene begynte det å spre seg navnemoter fra Danmark blant byens befolkning og familier tok seg da stivnede patronymer som etternavn. Bortsett fra eldre og etablerte slektsnavn hadde vi jo ikke egentlige etternavn den gangen, patronymer var ment for å identifisere og bosted eller tilnavn likeså.
Men fra 1923 ble det satt en aktiv stopp for patronymets funksjon, alle måtte velge seg et fast etternavn, de kunne da velge mellom et patronym som nylig var blitt brukt i slekten eller et gårdsnavn. Dermed var en tradisjon med dype røtter tilbake til sagaene brutt og kun videreført av Island.
Ønsket om å skille seg ut
Det å ønske å skille seg mer ut blant alle Hansen og Olsen er ikke noe nytt, allerede i 1940 og 1947 kom det ut bøker med forslag til konstruerte etternavn.
Blant disse kan nevnes navn som Jagland og Stålsett, slike konstruerte etternavn kunne være basert på sammensetning av landskapselementer som knaus, berg, øy, hjell, eid osv.
Det er gjerne når personer gifter seg at mange velger et nytt felles etternavn, hvis brudgommen heter Olsen og bruden Hovden, blir det oftere enn før valgt brudens etternavn. Mange velger også doble etternavn, kombinasjon av begge eller går en eller flere generasjoner tilbake for å finne noe som skiller seg ut.
Selv er jeg oppvokst med at etternavn på begge sider i slekta var sjeldne, faktisk er mitt etternavn Howden bært av kun 42 personer og alle er gift med eller er etterkommere etter min tippoldefar. Opprinnelsen til navnet var gården Indre Hovde i Ørsta på Sunnmøre og ved overfarten til Amerika i 1889 ble min tippoldefar registrert som Howden. Min mors etternavn Widerberg er bært av kun 50 personer og alle er da gift med eller er etterkommere etter min oldefar, men opprinnelig er navnet gjennom min tippoldefars morfar fra Småland i Sverige. Begge navn er såkalte beskyttede, da det er færre enn 200 personer i Norge som bærer disse.
Min egen «Hans Hansen»
Men går jeg litt lenger tilbake har jeg også forfedre med kun patronymer som identifikasjon, en av mine 2-tippoldefedre het nemlig Hans Hansen og bodde på Enerhaugen, som den gangen var slumstrøket i Oslo. Antallet «Hans Hansen» i Oslo den gangen var ikke bare en håndfull og å finne hans opphav var nærmest en nål i en høystakk. Men etter mye leting klarte jeg å finne en god kandidat, i folketellingen 1865 bor det en dagarbeider og enkemann Hans Hansen losjerende hos en familie i Enerhaugsgaten 23. Det eneste jeg hadde å gå på var at alderen stemte, men i tellingen fantes en viktig opplysning, nemlig at han var født på Nannestad. Der var det som forventet født flere med samme navn i den perioden, tross alt var jo ikke «Hans Hansen» spesielt uvanlig der heller.
Men jeg sporet opp hvor de forskjellige var rundt 1845 da min tippoldefar ble født, noen døde tidlig, mens andre fortsatt bodde i Nannestad. Da satt jeg til slutt igjen med en kandidat. Denne var født utenfor ekteskap på en husmannsplass, der faren var odelsbonde på gården og moren tjente på husmannsplassen. Moren var da i sitt første leiermål, men fikk fire barn til i leiermål med forskjellige. Da hun endelig giftet seg, flyttet hun med mannen til Oslo og til sist Enerhaugen, der mannen dukket opp som forlover i min 2-tippoldefars bryllup. Dermed hadde sirkelen blitt fullendt og jeg kunne fastlå hvem Hans Hansen var.
Til slutt
Vi står altså i fare for å miste noe Olav Veka betegner som spesielt norsk og med rot tilbake til sagaene. Men når navn ikke lenger har den funksjonen den opprinnelig hadde og navn som Hansen og Olsen ikke lenger gir identitetsfølelse, så er det kanskje ikke så mye vi taper? Eller er det et tegn på forfengelighet?