Da har mange såvidt fått fordøyd julematen, om det er ribbe, juleskinke, lutefisk eller pinnekjøtt o.a. For meg har jula alltid vært en tid for å samle familien, og slik er det nok for mange. Kanskje forteller de eldre om hvordan julaften var da de var barn? Og hvor takknemlig man var, for å få gaver som sokker og bøker.
Julaften blir aldri helt som den var, men det sier nok hver ny generasjon. Vi får nye tradisjoner og med det også nye fortellinger. Kanskje er det nå i den stille og mørke tiden frem til våren, at slektsforskeren i oss kribler litt ekstra etter å finne noe mer?
For meg handler slektsforskning om så mye mer, enn kun navn og årstall. Vi er med på å holde i live fortellingene og minnene om de som har gått foran oss, eller gjenoppliver minner som er glemt. Noen minner kan være greit å glemme for en stund, men uten både gode og dårlige minner, lærer vi kun en liten del av historien.
Jul i krigstid
I denne tiden med krig rett i nærheten, så går kanskje tankene tilbake til, da vi en gang selv var okkupert. Mange måtte i årene både før, under og etter, klare seg med lite, men mange fant allikevel måter å få få feiret jul.
Min bestefar fortalte gjerne mye om sin oppvekst i Egersund, og spesielt var det jo spennende å høre om krigen. Det var jo ikke så lett å skaffe seg noe ekstra til julekvelden, men en mørk kveld under portforbudet, hadde han vært sammen med venner og gikk hjemover langs gaten, men så snublet han i noe mykt, det hadde fjær og var fortsatt varmt. Han kunne ikke se hva det var, men tok den med hjem, det var en tiur som kanskje en jeger hadde mistet fra lasteplanet, det ble stor stemning hjemme og det ble julemiddagen!
Det er slike historier, som iallfall jeg setter pris på i slektshistorien. Så skriv ned de små historiene, om enn sanne eller ikke, for de sier gjerne mye mer enn de kalde fakta..