Skrevet av Lars Løberg, trykket i Genealogen 2-1998, side 29-32.
Svaret på spørsmålet jeg har stilt som tittel på dette kåseriet, Norsk adel, hadde vi det?, er like enkelt som spørsmålet. Selvsagt har Norge hatt adel. Hvordan skulle vi kunne ha hatt en annen samfunnsorganisasjon enn alle andre europeiske nasjoner? Spørsmålet er likevel relevant, fordi nordmenn i dag ikke kjenner sin egen adels historie. Barnelærdommen er at den norske adelen døde ut i middelalderen, at vi fikk en dansk overklasse, at vi med eneveldet fikk 2 grevskap og 1 baroni og at adelskapet ble opphevet ved grunnloven i 1814. Hver eneste påstand er feil, og vi skal i kveld se litt nærmere på hva slags adel vi faktisk har hatt i Norge.
Først må vi definere hva vi mener med adel. Vanligvis tenker vi på adel som synonymt med overklasse. Ofte vil det være riktig, men langt fra alltid. Tar vi to ytterpunkter i norsk historie, Erling Skjalgsson til Sola og Kjell Inge Røkke, så hører begge til sine tidsperioders mest ekstreme overklasse. Erling Skjalgssons private hær var stor nok til å true selve kongemakten. Han styrte Norge fra Lindesnes til Sognefjorden som en fyrste mens svogeren, Olav Tryggvasson var konge. Han nektet å ta imot jarletittelen, som ville ha betydd at han underkastet seg kongen. Som fri og uavhengig kan han heller ikke omtales som adelsmann. Han ble riktignok senere lendmann under Olav den Hellige og krysset dermed, sikkert motvillig og mer i navnet enn gavnet, denne grensen. Kongstjeneste er altså ett tidlig kriterium for adelsskapet. De adelige hadde krigsplikt, og skulle følge kongen med deres menn. I retur kunne de få riksembeder, len og privilegier. Kjell Inge Røkke er vel ingen krigsmann, men også han er så stor at han kan være en økonomisk trussel for kongemakten. Noe embete får han sikkert ikke, men da han flyttet sine milliarder tilbake til Norge søkte selskapet hans om skattelempe for aksjonærene. Skattefrihet var det viktigste privilegiet adelen hadde. Røkke er derfor nærmere en adelig klassifisering enn Erling Skjalgsson. Likevel må vi konkludere med at begge var stormenn, men ikke adelige.
Fra og med Erling Skjalgsson eller rettere fra og med at Norge også administrativt var samlet til ett rike, kan vi også snakke om en adel i Norge. Adelen var dels konsentrert om kongens hird eller hoff, dels om det regionale og lokale administrasjonsapparatet. Hirden deles inn i ulike nivåer, der hirdstjorene var hirdens befalingsmenn. De rangerte på linje med lendmennene ute i distriktene. Så kom skutilsveinene, gjestene; som var livvakten og det hemmelige politiet, og til sist kjertesveinene; eller pasjene, som var hofftjenere av god ætt.
Kontakten med England og Skottland påvirket også den norske adelstitulaturen. Fra 1277 av skulle lendmennene kalles baroner, mens skutilsveinene ble riddere. Men allerede før den tid hadde vi også hatt en hertug. Hertug Skule er kjent ikke bare fra norgeshistoria, men kanskje enda mer fra Henrik Ibsens skuespill Kongsemnerne. Hans hertugdømme var 1/3-del av Norges rike, og en utløsende årsak til hans fall var at han prøvde å skape suksesjonsrett til hertugdømmet for sønnen Peter. Også hertug Håkon fikk 1/3-del av Norge, og det var han som bygde Akershus slott og som med tiden flyttet hovedstaden fra Bergen til Oslo.
Den samme Håkon, men da som kong Håkon V avskaffet barontittelen ved et dekret i 1308. Dette innebar at adelen ble redusert fra 3 til 2 nivåer, riddere og væpnere. Også dette må ses som et ledd i en maktkamp mellom kongemakten og adelen. Adelen var likevel den styrende, i hvert fall fram til og med Erling Vidkunsons formynderskap for Magnus Erikson.
Etter Erling Vidkunsson kom svartedauden, et stort tidsskille i norsk historie. Pesten kom ikke bare en, men mange ganger, og reduserte befolkningen i Norge med noe mellom halvparten og to tredjeparter. Folkenedgangen betydde slutten for norsk selvstendighet som stat, og tok samtidig bort adelens økonomiske maktbaser. Den alminnelige bonde fikk derimot økt levestandard ved at det ble mere jord per bonde å dyrke samtidig som skatter og avgifter sank.
Mens folk flest fikk det bedre etter svartedauden fikk adelen store problem med å opprettholde sin maktstatus. Det nasjonale administrasjonsapparatet falt sammen, det ble færre administrative stillinger å besette og inntektsmulighetene ble sterkt begrenset. En følge av dette var at Norge mistet sin selvstendighet. Kalmarunionen var dels et sammenfall av demografiske tilfeldigheter, men også en bekreftelse på at Norden nå var en mer hensiktsmessig styreenhet enn de enkelte nasjonene. På samme måte fikk vi også en felles nordisk adel, der embeter og eiendom betydde mer enn nasjonal tilhørighet.
Påstanden om at den norske adelen døde ut i middelalderen er altså delvis riktig i den forstand at den norske adelen ikke maktet å beholde sine posisjoner. Flere av de sentrale adelsslektene døde også ut på mannslinjen, men det betød slett ikke at slektene og deres gods forsvant. Riktignok etterlot den siste norske rikshovmesteren, Nils Henriksson, seg bare døtre, hvor alle fire ble gift med danske adelsmenn. Hans enke, fru Ingerd til Østråt, og svigersønnene var til gjengjeld den mektigste fraksjonen i norsk politikk ved siden av erkebispen. Svigersønnene slo seg ned i Norge, og ble naturaliserte norske adelsmenn. Deres etterslekt, som både var født i Norge, oppvokst i Norge, eide gods i Norge og gjorde karriere i Norge må da være å oppfatte som norske, selv om enkelte av dem hadde utenlandskklingende familienavn.
Så langt har vi bare snakket om høyadelen, baronene og ridderne, de som var aktive på riksnivå i politikken. Det store flertallet av adelen har allikevel alltid vært væpner- og knapeadelen, altså den mer stedbundne, lokalt tjenestegjørende adelen. Nå har vi dessverre liten oversikt over denne delen av adelen i middelalderen. Vi må faktisk ut på 1600-tallet før vi har en fullstendig oversikt over den norske adelen, og da er den største delen av disse slektene allerede borte fra listene.
Norske historikere har hatt svært ulike oppfatninger om hvor tallrik den lokale adelen var på 1500-tallet. Den første grundige oversikten ble satt opp av Jens Chr. Berg i en artikkel i Budstikken i 1823, vesentlig bygd på arkivstudier gjort i København på 1790-tallet. Disse beregningene har vært grunnleggende for all historieforskning om den norske adelen fram til i dag. Berg fant drøyt 120 adelige setegårder i Norge på 1600-tallet, derav en god del i Bohuslen. Dette tallet har senere blitt brukt som dekkende for hele perioden fra 1536 til 1660. Mange kilder var ukjente for Berg, men er senere gjort tilgjengelige. Adelsprosjektet har således talt mer enn 400 adelige setegårder i den samme perioden.
Dette innebærer ikke bare at den norske adelen særlig på 1500-tallet var langt mer tallrik enn hittil antatt. Det reiser også spørsmålet om hva som skjedde med den norske adelen på overgangen mellom middelalder og ny tid. Noen svar har vi, men mye av dette hviler ennå i mørke.
En viktig forklaring til at en tallmessig stor lavadel forsvant mot slutten av det 16. århundre ligger i at den rolle adelen hadde i middelalderen nå var i ferd med å utspille sin rolle. Dels var krigstjenesten blitt såvidt avansert og kostbar at et adelig rytteroppbud vanskelig kunne stå seg mot profesjonelle leiesoldater. Viktigere var likevel at den nye staten begynte å stille langt større krav til sine embetsmenn. Det å være “sin fars son” var ikke lenger tilstrekkelig, et embete krevde utdannelse og en forutgående karriere. Hertugdømmene Slesvig/Holstein fikk utbygd sitt skolevesen langt tidligere enn det øvrige Danmark/Norge, og skrive- og regneføre folk fra hertugdømmene trengte raskt bort den lokale norske adelen fra de lavere embetene i forvaltningsapparatet. Den norske høyadelen opprettholdt kontakten med kontinentet, de så utviklingen og hadde råd til å koste utdannelse på sine sønner. Den lokale lavadelen var enten ikke observant nok eller ikke rik nok til å skaffe seg de nødvendige forutsetningene for å kunne konkurrere. Dermed var også deres skjebne beseglet.
Denne lokale adelen fortsatte i stor grad som storbønder i sine områder. Dette betyr at det svært mange steder i Norge finnes tallrike etterkommere etter de gamle adelsættene. Kommer du fra Gudbrandsdalen må du være en etterkommer etter Brattætta, er du fra Nordre Valdres må du ha semelengblod, på Hedemarken fins det både Samsal og Handingmann, rundt Gjøvik Hummer, på Hadeland finner vi Gyldenår, på Romerike Holter-ætta, i Buskerud Tordenstjerne, og slik kan vi fortsette landet rundt. Noen områder som Telemark og Trøndelag hadde lite av denne lavadelen, mens Vestlandsfjordene krydde av dem. Benkestokker finner vi både i Sogn og i Gildeskål, Kruckow, Teiste og Lystrup finnes flere steder. Kort sagt, alt etter som hvor i Norge du stammer fra er sjansen for å finne adelige forfedre ganske stor.
Lavadelen forsvant fordi den ikke kunne konkurrere med den nye verden. Høyadelen hadde derimot ressurser nok til å konkurrere. Her finner vi kanskje det viktigste problemet innen adelsforskningen. Hva gjorde adelen med rikdommen sin. En vanlig oppfatning har vært at adelen økonomisk brakk ryggen gjennom slottsbygging, luksusliv og ved at de tapte kampen om statskassa til kongen. Dette stemmer kanskje dårlig med vår forestilling om Norge som landet med “Hytter og hus, men ingen Borge”, men også dette er en barnelærdom som ikke holder seg ved nærmere granskning. Riktignok har vi ingen av de monumentale private slottsbygningene som vi finner i Sverige og Danmark, men de er da også stort sett bygd i en senere tid.
Vi må tro at tømmer har vært det vanligste bygningsmaterialet også i de norske herregårdene, men også steinhus finnes. Østråtborgen er mest kjent i dag, men Bildtenes herregårder på Hafslund og Nes var stenbygg, Elingård trolig bindingsverk, flere av Gerlof Nettelhorsts setegårder var bygd i sten eller bindingsverk, Blomsholm hadde stenhus, Tom, Fresje, Sem og flere gårder i Bohuslen må også ha vært stenborger. Dette viser dels at den norske adelen kunne bygge like stort og like fint som sine nordiske standsfeller. Mye penger gikk med til byggevirksomheten, men det indikerer også at adelen visste å tjene penger.
Før svartedauden eide adelen 15-20% av alle gårder i Norge, ved eneveldets innførsel i 1661 var andelen sunket til 8%. Selvsagt kan luksusforbruk forklare nedgangen, samtidig som massiv nydyrking i allmenning øker statens eierandel av det totale jordegodset. Det er likevel for naivt å tro at adelen ikke brukte sine realverdier i utviklingen av de nye næringsveiene på 1500-tallet. Adelen var sterkt representert i skipsfart, og det er rimelig grunn til å tro at den norske adelen stod i første linje når sagbruksnæringen ble utviklet. Adelens eierskap i jord med liten avkastning ble altså suksessivt byttet i eierandeler i mer avkastningsgivende næringer. Adelen var i så måte i høy grad delaktig i å utvikle Norge fra en fattig provins til en integrert del av europeisk økonomi.
Adelen hadde imidlertid utspilt sin rolle som krigerklasse. Dette ble til fulle dokumentert i krigene mot Sverige på 1650-tallet, kriger som førte til store landavståelser og til slutt til at stendene tok makten fra adelen og gjorde kongen eneveldig. Kongen valgte likevel ikke å avskaffe adelen, han skaffet seg en ny adel, en tjenesteadel. I dette bildet kommer de nye grevskapene og baroniet fram.
Laurvigen grevskap ble opprettet av stattholder Gyldenløve i 1671 av de gamle adelige godssamlingene omkring Brunla, Fritsø, Halsen og Fritsø Jernverk. Grevskapet bestod til 1805, da kongen kjøpte det. Han solgte det til private i 1817, og størsteparten eies i dag av familien Treschow.
Tønsberg grevskap, senere kalt Jarlsberg, ble opprettet i 1673 for Peder Schumacher, bedre kjent som Griffenfeld. Han ble dømt for landssvik i 1678, og grevskapet ble solgt til Gyldenløve som i sin tur solgte det til baron Gustav Wilhelm von Wedel. Grevskapet bestod opprinnelig av storgården Sem med underliggende gods og en stor samling gammelt kirkegods i området. Grevskapet opphørte ved grev Peder Anker Wedel Jarlsbergs død i 1893, men eksisterer fortsatt som det eneste stamhus i Norge.
Rosendal baroni bestod av de gamle adelige godssamlingene Hatteberg, Mel og Sem. Eieren, Ludvig Rosenkrantz, fikk i 1678 godset annerkjent som baroni. Baroniet kom senere i familien Rosencrones eie, og ble av den siste eieren gitt til Universitetet i Oslo.
Grevskapene og baroniet er forsåvidt unike i sitt slag i Norge, men på samme måte som vi hadde baroner også i middelalderen, fantes det også andre grever i Norge i samme tidsrom. Et eksempel i så måte er slekten Trampe, som kom fra Pommern til Danmark mot slutten av 1600-tallet. Philip Detlof von Trampe var bl a regimentssjef i den russiske hær før han vendte tilbake og ble generalmajor i kavaleriet i Norge i 1716. Han ble riksgreve i 1736 og dansk greve i 1743. Flere av hans etterkommere gjorde tjeneste i norske embedsstillinger og med grevetittel.
Trampene er her representanter for den såkalte embedsadelen. De som tilhørte de høyeste rangklassene fikk adelsskap i kraft av sine stillinger. Adelsskapet gjaldt det meste av perioden kun for vedkommendes livstid, men en periode ble også denne typen adelsskap gjort arvelig. Mange av de nyadlede tok prangende navn som Tordenskjold, Lilienskjold, Løvenskjold og Wærenskjold, andre fikk sette et de eller von foran etternavnene som de Falsen (1814) og von Munthe af Morgenstierne. Dette kunne føre til slike navnekombinasjoner som von Petersen på høyere stabsoffiserer.
Adelen i Norge ble ikke avskaffet ved grunnloven av 1814. Derimot het det i § 23 at ingen personlige, eller blandede, arvelige forrettigheter “maa tilstaaes Nogen for Eftertiden” og § 108 forbød opprettelse av nye grevskaper, baronier, stamhus og fideikommisser. I 1821 vedtok så Stortinget mot Kongens ønske en lov som endelig opphevet alle adelige titler og privilegier, med det forbehold at enkelte rettigheter først skulle falle bort når dalevende innehaver døde.
Det var ikke engang blant adelens egne noen stor motstand mot opphevelsen. En del, men langt fra alle, de adelige slektene lot seg registrere, og mange norske politikere hadde allerede avsagt seg sine adelskap før loven ble vedtatt. I alt 36 personer fra 15 familier inngav reklamasjon for Stortinget i 1824, men Huitfeldt-Kaas regner i 1886 opp 32 familier som fortsatt levende av den norske adelen og 14 familier av utenlandsk adel som ikke hadde vært annerkjent som dansknorsk adel. Flere av disse lever fortsatt.
Vi har altså sett at den norske adelen ikke døde ut, at den danske overklassen i høy grad egentlig ble norsk, at vi har hatt mange grever og baroner og at adelige titler og privilegier eksisterte helt fram til 1893. Adelen har til ulike tider spilt ulike roller, og har også blitt behandlet ulikt av våre historikere. I nasjonalismen rundt og etter 1814 hersket likhetsidealet. Da skulle ingen være adelig. Senere vokste drømmen om odelsbonden som symbolet på Norge fram. Da var det et poeng at den lokale lavadelen skulle fremstilles som odelsbønder, ikke som adel. Senere ble tyngdepunktet skiftet bort fra politisk historie til sosial historie, der adelen slett ikke fikk noen hederlig omtale, og nå mot økonomisk historie der det på ny er tillatt å diskutere adelens rolle i fremveksten av det nye Norge. Derfor er det da også mulig at grunnforskningen omkring en hel samfunnsgruppe kan være så gammel som 200 år uten at noen reagerer negativt på det.
I dag har den norske adelen liten eller ingen betydning. Mange vil gjerne ha et adelig navn eller et slektsvåpen å sette på stamtreet, men her er det oftest drømmen om Harald Hårfagre som råder. Det jeg som genealog kan love dere er at ingen her kan bevise sin avstamning fra Harald Hårfagre. Derimot er trolig de fleste etterkommere etter en eller annen lokal adelsmann på 1500-tallet. Om denne så har hatt større betydning i prosessen med å bygge Norge enn senere generasjoners bønder og husmenn, får være opp til den enkelte å bedømme. Adelsmennene var få, bøndene var mange. Bare sammen kunne de legge grunnstenen til det Norge vi har i dag.