Folk i middelalderen og på 1500-tallet, publisert av Norsk Slekshistorisk Forening. Forfattet av Tore Hermundsson Vigerust, Oslo 1986-2002.
Innledning:
Dette er en bokanmeldelse som under tittelen Behandling av persondata fra senmiddelalderen, ble utgitt i tidsskriftet Middelalderfurm – forum mediaevale nr. 12, nr. 1-2/1986 (Oslo, 1987), s. 93-100. Kildeutgaven ble utgitt for Kjeldeskriftfondet ved Per-Øivind Sandberg. Norsk Historisk Kjeldeskrift-Institutt, Oslo 1986. 40 s.
Norge er fattig på regnskaper og jordebøker fra middelalderen og 1500-tallet. Både danskene og især svenskene har mange flere slike. (Om svenske, jfr. oversikt hos Ing-Marie Munktell: Gods, godsägare och landbor, 1982..) Vi vet imidlertid at det har eksistert en god del slike i Norge også, flere jordebøker og regnskaper er nemlig nevnt i bevarte papir- og skinnbrev. Grunnen til at de er tapt, må tilskrives de langt dårligere og mer skjødesløse bevaringsforhold her i landet i ettertiden, særlig på 1600- og 1700-tallet. Noen eldre regnskaper er tidligere utgitt, bl.a. i Norske Regnskaper og Jordebøger fra det 16de Aarhundrede. Det regnskapet som her skal nevnes, har fulgt sammen med en meget stor samling skinnbrev da Gørvel Fadersdotter (Sparre av Hjulsta og Angsö) ga sitt norske gods til kronen i tiden 1582-1599, og har således, heldigvis, blitt bevart i danske arkiv.
Per-Øivind Sandberg tok i 1970 historie hovedfag med oppgaven Jordeboka over Hans Sigurdssons norske godskompleks. Et forsøk på rekonstruksjon av Sudrheimsættens jordegods i Norge ca. 1500 (utrykt) – i nærværende kildeutgave kaller han selv hovedoppgaven feilaktig for Hans Sigurdssons norske jordegods. I denne hovedoppgaven henviser han flere steder til Gørvel Fadersdotters Giske-regnskap. Regnskapet var viktig for ham, og oppgaven besto mye i bl.a. å kartlegge Giske-godsets historie. Det var derfor naturlig at han fikk muligheter til å utgi denne kilden for offentligheten. Regnskapet er forøvrig tidligere utnyttet av Andreas Holmsen i hans bok Gård og gods i Norge i eldre tid (1980).
Utgaven har følgende inndeling:
s. 3-4: manuskriptbeskrivelse; s. 4-14: kommentarer, hvorav fra s. 4 til begynnelsen av side 11 er histo riske kommentarer, kalt Slektsbakgrunn og Godssamlingene, som i hovedsak er tatt ut av hans historie hovedoppgave; s. 15: utgiverprinsippene; s. 15-16: noter; s. 17: anvendt litteraturliste; s. 18-33: tekstutgave; s. 35-39: navneregister. Til dette kunne det bemerkes at navneregisteret er laget av Tom Schmidt, men hans navn finnes ikke på utgavens forside eller side 1. Navneregisteret inneholder ikke regnskapets personnavn og er derfor bare et stedsnavnsregister. En forklaring på denne utelatelsen er ikke gitt. Anmelderen synes at dette regnskapet burde ha vært utgitt i serien Norske Regnskaber og Jordebøger fra det 16de Aarhundrede, og ikke separat som i dette heftet. Det finnes jo tross alt en del flere utrykte regnskaper og jordebøker ved- rørende Norge og nordmenn fra 1500-tallet, og disse bør ikke spres i for mange små hefter men heller samles i en fremtidig kildeutgave. Av ennå utrykte registre som har norsk interesse, kan kort nevnes: deler av jomfru Karin Alvsdotter (tre roser)(på Grefsens) gods 1533; Rose-ættens norske arv, derunder Skjea- godset på Romerike og Huseby-godset i Østfold, bevart i Ervalla- jordebøker fra 1569, 1579-80 og senere; registrer over Sigerstad- godset, kjent i avskrift fra slutten av 1500-tallet. Noe som forøvrig virker påfallende, er at notene og litteraturlisten fullstendig mangler svensk forskningslitteratur. Dette må sies å være en betydelig mangel, særlig fordi den alt overveiende del av forskningen vedrørende Gørvel Fadersdotters ætt og ætten Tre roser er publisert i Sverige!
Hva angår selve fru Gørvel, har jeg i all hast notert ned følgende lett tilgjengelige biografier:
- C.F. Bricka: Sparre, Gjørvel (Gjørrild) Fadersdatter, Dansk Biografisk Lexikon tillige omfattende Norge for Tidsrummet 1537-1814, XVI (Kjøbenhavn 1902), ss. 197-198.
- S.H. Finne-Grønn: Gørvel Fadersdatter (Sparre), Norsk biografisk leksikon V (Oslo 1931), ss. 144-146.
- Poul Colding: Sparre, Gørvel (Gjørvel, Gjørrild) Fadersdatter, Dansk biografisk leksikon (2. utg.), XXII (Kbh. 1942), ss. 337-339.
- Thure Månsson: (Sparre), Görvel Fadersdotter, Svenska Män och Kvinnor, 7 (Stockholm 1954), s. 134.
- Hans Gillingstam: Sparre av Hjulsta och ângsö, Äldre svenska frälsesläkter. Ättartavlor, I:2 (Stockholm 1965), s. 191-198, særlig s. 195, Görvel Fadersdotter.
- Thelma Jexlev (Poul Colding): Sparre, Gørvel (Gjørvel, Gyrvel) Fadersdatter, Dansk biografisk leksikon, 3. utg., 13 (Kbh. 1983), ss. 585-586.
En skulle vente at det i en kildeutgave av fru Gørvel Fadersdotters regnskaper ville være henvisninger til hennes biografier. Merkelig nok er denne kildeutgaven fullstendig fri for enhver henvisning til de ovennevnte biografiene.
Kommentarer til feil i Sandbergs innledning til kildeutgaven:
S. 4: «Oppstillingsprinsippene … deretter landskyldinntektene fra Finne-godset med garder/ gardsparter på Voss, i Hardanger og Ryfylke, ..». Det går ikke frem av oppstillingene i kildeutgaven at gårdene i Hardanger og Ryfylke hørte under Finnegodset. Disse gårdene oppføres som egne godssamlinger på lik linje med Finne- godset, og kunne derfor i utgangspunktet regnes som selvstendige godssamlinger. Øverst i Hardanger-godset står gården Spildo. Av en rekke brev mellom 1329 og 1365 (alle i Diplomatarium Norvegicum bind I) går det imidlertid klart frem at i hvertfall Spildo hørte til Finne-ætten. Ryfylkegodset derimot, heter nå ellers i forskningslitteraturen Foss-godset. Gården Foss står nest sist i Ryfylke-listen. Om dette er det skrevet mye klokt av Asgaut Steinnes i tidsskriftet Ætt og Heim (3 artikler i hh.vis 1949, 1950 og 1951: Giske- regnskapet fra 1563 kompletterer noe vår kunnskap om Fossgodset). Fossgodset ble eid av folket på Finne i en periode på 1400-tallet. Det kan her nevnes at selv om Æri-godset i Sogn og Hardanger fra slutten av 1300-tallet til midten av 1400-tallet først var i eie hos folket på Sandbu i Vågå, dernest hos folket på Skåden i Øyer, ble det hele tiden selvstendig forvaltet og alltid kalt Æri-godset. Derfor, som en parallell: Foss-godset er ikke Finne-godset.
S. 4: «Fra 1582 til sin død har den barnløse Gørvel Fadersdatter gjennom flere transaksjoner overdratt alle sine store eiendomskompleks i Norge, Sverige og Danmark til den danskekongen.» Dette er for enkelt forklart, forholdet vedrørende hennes svenske eiendommer var mye mer komplisert. Det kan dessuten nevnes at Gørvel hadde fjerne slektninger (og dermed arvinger) på farsiden i live i Sverige. Donasjonene av hennes norske gods til kronen var et brudd på arvebolken og dermed imot norsk lov. Den ulovlige donasjonen av hennes svenske gods til den dansk-norske kronen var selvsagt fullstendig uten virkning siden godset forlengst var konfiskert av den svenske kronen. Dette godset kom delvis i fru Gørvels arvingers eie i 1613-1616.
Med «barnløse» må her hos P.Ø. Sandberg menes barnløs anno 1582. Som alle vet var jo fru Gørvel slett ikke uten barn, jfr. hennes sønn Nils Ulfstand.
S. 4: «Fru Gørvel Fadersdatter var siste skudd på en stamme med mange innflytelsesrike adelsslekter som er velkjent i norsk eldre historie.» Dette er selvsagt galt. Flere av de adelsslekter i Norge som Gørvel ætter fra, har enda yngre skudd på stammen enn Gørvel selv, fortrinnsvis i Danmark og Sverige, f.eks. innen ættene Rosenkrantz, Bjelke, Posse, Brahe, Rynning, Flemming, Oxenstierna.
S. 5: «Hun ble født ca. 1510». I biografiene over henne står det normalt at hun ble født «ca. 1509 eller i 1517». Hos Gillingstam, anført arbeid s. 195, slår det nå fast at hun ble ødt 1517.
S. 5: «… som datter av den svenske lagmannen Fader Nilsson (Sparre) til Hjulstad…». Svenskene bruker vanligvis «av». Herregården Hjulsta, som idag skrives uten «d», bør vel helst ikke stå i klartekst. Muligens bedre å skrive «… Fader Nilsson (Sparre av Hjulsta och Angsö)…».
S. 5: «… og hans norske kone Bodil Knutsdatter.» Begrepet «norsk» vedrørende – les: hustru Bodil Knutsdotter (tre roser) – er mer enn problematisk. Det er ikke engang sikkert at hun noen sinne har vært i Norge.
S. 5: «… den kjente norske adelsmannen Knut Alfsson Tre Rosor». Slik det er skrevet, får leseren inntrykk av at «Tre Rosor» er et slektsnavn. Det er det jo ikke. Det har aldri vært noe slektsnavn, ingen for meg kjent samtidig kilde inneholder et slikt navn heftet til en person. Knut Alvsson (Alfsson) har et våpen, som bl.a. kan sees i hans segl, med tre roser, – og for å informere leserne om dette våpen- og seglinnhold (men ikke navn) skriver vi «tre roser». I en norsk tekst kan vi gjerne skrive det på norsk, ikke svensk, – uansett så bør «tre roser» settes i parentes. Vi bør også her bruke små bokstaver. Dette for at leseren kan skille mellom våpenopplysninger – som «tre roser», «løve» («gyllen løve»), «horn» eller «jakthorn» («gyllen horn»), «rosensverd» (våpen bestående av «rose og korslagte sverd»), «holk», «båt», «månestjerne», «vase» – og virkelig førte navn, – som Benkestok, Bolt, Holk, Kalip, Kane, Rømer, Teiste, m.fl. I en del ætter fører noen medlemmer tilnavn eller slektsnavn, andre ikke. For å fortelle leseren hvilken ætt en person tilhører, der per- sonen selv ikke har brukt ætte- eller tilnavnet, settes dette navnet også i parentes, men da med store bokstaver for å vise at navnet vitterlig er i bruk på den tiden. Derfor: Knut Alvsson (tre roser). Det har imidlertid ennå ikke festnet seg klare «regler» på dette området. Noen bruker f.eks. stor T i «tre» roser og somme andre varierer med ulike typer av parenteser. Av og til er det samsvar mellom våpen og tilnavn, som hos ridder Einar Fluga (flue) og væpner Olav Teist (teiste). En del våpen blir senere til et virkelig tilnavn/ættenavn, som Bjelke, Båt, Roos og Sparre. Vi kunne også ovenfor ha skrevet «fru Gørvel Fadersdotter (sparre)», siden vi i hennes tilfelle med «sparre» vil fortelle om våpnet og ikke om navnet.
Hva «tre roser» angår kan det forresten tilføyes at de tre rosene var røde, på blå bunn.
S. 5: «… og Gørvel Fadersdatter arvet alt godset hennes morfar hadde hatt i Norge.» Dette er ikke riktig. Gørvel arver ikke Knut Alvsson, og før Knuts gods kommer til Gørvel, er mye falt fra. Godset er først innom jomfru Karine Alvsdotter (tre roser) på Grefsen, og hun selger unna en god del av det godset som hadde tilhørt Knut Alvsson, bl.a. [ri-godset (i herredagsdom 1. august 1539, DN IV 1114). Gørvel arvet således «store deler» men ikke «alt» hennes morfar eide i Norge. Knut Alvsson selv avhendet også mye av arvegodset han fikk fra foreldrene sine, f.eks. hele Bjørø-godset i Namdalen i Nord-Trøndelag (28. desember 1498, DN I 995, m.fl.).
S. 5: «Alf Knutsson Tre Rosor». Etter det ovenstående bør det helst skrives: Alv (eller Alf) Knutsson (tre roser).
s 5: «… og hans kone Magnhild Oddsdatter til Finne». I brevene skrives Magnild normalt uten «h». Det kan kanskje forekomme, men jeg har ikke sett bruken av «til» om nordmenn på den tiden (ca. 1455), før Henrik Krummedike skriver slik i 1480- og 90-årene. De skriver oftest «i» eller «a» (kan oversettes med «på»). Jeg har også sett bruk av «af» (Skjåk 1458). Magnild Oddsdotter var trolig født på Toten, der hennes far bodde i lengre tid, jfr. artikler av N. Stene og Johan Garder (Norsk slektshistorisk tidsskrift bind VII (1939-40) og XIV (1953-54)). I dette tilfellet hvor Magnild forekommer, kunne vi skrive: fru Magnild Oddsdotter (yngre Finne-ætten) på Grefsen.
S. 5: «Sigurd til Grefsheim på Hedemarken». Vi vet i grunnen ikke sikkert hvor Sigurd har bodd, det kan ha vært på Grefsen, isåfall kan vi skrive «Sigurd på Grefsen». Sigurd er ikke funnet i noe kildemateriale, vi vet bare ganske enkelt om ham som far til Magnilds sønn, biskop Karl Sigurdsson.
S. 5: «Begge disse ekteskapene hadde ført til at fru Magnhild hadde arvet mye jordegods i Gudbrandsdalen og på det indre Øst- landet.» Direkte galt, hun kan ikke arve noe som helst fra sine ektemenn. Moderne arvelov ser her ut til å gis tilbakevirkende kraft. Det av fru Magnilds gods som tidligere var eid av hennes ektemenn, er ulikt gavegods, jfr. f.eks. vitnebrev av 6. februar 1462 (DN II 843) om fru Magnilds fjerdingsgave, tiendegave, festegave og morgengave fra herr Benkt Harniktsson.
S. 5: «… lagmannen Knut Jønsson Tre Rosor», les: lagmannen Knut Jønsson (tre roser).
S. 5: «… drottsæten Sigurd Jonsson til Sudrheim», les: drottsæten Sigurd Jonsson (i Giske).
S. 5: «… den store arven ble først fordelt i 1490 mellom tre utarvinger». På grunn av datidens bruk av «utarv» ble vel arven fordelt mellom fjerne arvinger, ikke utarvinger.
S. 5: «Magnhild Oddsdatter fra Voss», bør trolig leses: Magnild Oddsdotter (yngre Finne-ætten), selv fra Toten.
S. 5: «… gjennom sitt ekteskap med Magnhild Oddsdatter fra Voss ble herr Alf også medeier i Finne-godset, Grefsheim-godset og mye gods i Gudbrandsdalen.» Dette forstår jeg ikke. For det første: hvis han blir medeier, må Alv og Magnild ha inngått helmings- felag. Har Per-Øivind Sandberg kildeopplysninger om dette? Der- nest, Grefsheim-godset arvet Magnild av sin sønn, biskop Karl Sigurdsson, men dette var jo lenge etter at hun hadde giftet seg med Alv Knutsson! Likeledes arvet hun jo også Finne-godset lenge etter at hun giftet seg med herr Alv. Slik opplysningen gis av Sandberg, er den uriktig.
S. 5: «baronen Havtore Jonsson på Sudrheim», kan gjerne skrives: «baronen Havtore Jonsson», hvis bosted ikke er kjent, – det kan ha vært på ættegården Skjea.
S. 6: «Alf Knutsson (Tre Rosor)», les: Alv Knutsson (tre roser).
S. 6: «Otte Matsson (Rømer)», les: Otte Matsson, eller Otte Matsson (Jeppe (ev. Jacob) Fastulvssons ætt). Hverken Otte Matsson, søsken, etterkommere eller foreldre har båret navnet Rømer, enn si tilhørt agnatisk denne ætt. Navnet Rømer bør forbe- holdes dem som virkelig brukte navnet (om dem, jfr. Geirr I. Leistad i Norsk slektshistorisk tidsskrift xxx, 1985).
S. 6: «Arild Kane», les: Arald Kane, i overenstemmelse med navne- formen hans i en del – men ikke alle – brev (jfr. Henning Sollied i Norsk slektshistorisk tidsskrift, vii (1940), s. 284).
S. 6: «Ingerd Erlendsdatter til Losna», her bør det igjen reageres mot uttrykket «til», bør skrives: Ingerd Erlendsdotter (Losna-ætten).
S. 6: «Herr Alf og fru Magnhild, som begge døde ca. 1495». Alv Knutsson, som se’es å være i live ennå 28. oktober og 3. november 1495 (DN I 984 og II 986), regnes til vanlig å være død først i 1496, innen 1. oktober (DN I 988). Magnild Oddsdotter var ennå i live 1. oktober 1496 (I 988), 12. mars 1497 (VIII 439), 22. mai 1497 (II 995), 6. november 1497 (IV 1026) og 16. april 1499 (IV 1032). Hun regnes til vanlig å være død senere på året 1499.
S. 6: «… fordi sønnen Odd Alfsson døde kort tid etter foreldrene». Dette er dermed galt, Odd døde før mora, – fru Magnild.
S. 6: «Ca. 1497 har Knut Alfsson overtatt Giske-godset med mer etter sin far og Finne-godset med mer etter sin mor.» Les: «ca. 1497 … etter sin far, mens Finne-godset, som han trolig arvet etter sin mor i slutten av 1499, fikk han først overtatt ved sin tilbakekomst til landet høsten 1500.»
S. 7: «Karl Knutsson Tre Rosor», les: Karl Knutsson (tre roser).
S. 7-8: «Ture Jønsson». Siden det hele veien tidligere i inn- ledningen til kildeutgaven er oppgitt personenes familietil- hørighet, kan vi gjøre det samme med herr Ture, derfor, les: Ture Jønsson (tre roser).
S. 8: «Peder Nilsson Grip». Her henvises det (note 23) til DN XI, s. 674-675. Men i dette brevet (DN XI 597) står det bare «Peder Nilson». Med mindre det kan belegges i annet kildemateriale at Peder Nilsson virkelig het «Grip», skal det skrives: Peder Nilsson (Grip). (Grip for å angi hans ætts navn.) I dagens standardverk om emnet, Svenskt Biografiskt Lexikon, kalles han bare «Peder Nilsson» (død 1533) med den begrunnelse at navnet Grip om denne ætt først blir anvendt fra 1560-tallet (SBL 17, s. 301-302). Det er prinsipielt galt å gi personer navn i såkalt bakarv.
S. 8: «Gørvel Fadersdatters annen ektemann, den svenske adels- mannen Truid Ulfstand.» Les: … den danske adelsmannen Truid Ulfstand (Gregerssøn). Det er utrolig at en slik feil kan fore- komme i en norsk kildeutgave.
S. 9: «Finnen gård på Voss», jfr. navneregisteret s. 35, der den mer egnede formen «Finne» er brukt.
S. 9-10: «Det andre godskomplekset …, er knyttet til Finnen gård på Voss og hadde foruten gårder på Voss også under sin administrasjon eiendommer i Hardanger og Ryfylke.» Per-Øivind Sandberg har ikke godtgjort at eiendommene i Hardanger og Ryfylke administrativt lå under Finne på Voss (på regnskapets tid), det går heller ikke frem av kildeteksten. Jfr. Asgaut Steinnes’ førnevnte arbeider om Foss-godset i Ryfylke.
Hvis det først skulle skrives en historisk innledning, skulle disse unøyaktighetene og små feilene vært unngått. Slik forholdet nå er, kan innledningen – særlig sidene 5-6 – karakteriseres som et personhistorisk havari. Per-Øivind Sandberg ville ha tjent på å fordype seg i svensk forskningslitteratur om emnet (jfr. særlig Västgötalands fornminnesförenings tidskrift, Personhistorisk tidskrift, Släkt och Hävd, Svenskt biografiskt lexikon, Äldre svenska frälsesläkter og Paul Sjögren: Ätten Posses historia inntill år 1500 (1950), samt de henvisninger som gis i disse arbeidene). Især er det uheldig med så mange uklare og lite presise personopplysninger. Dette er ment som en advarsel til andre. Vi bør ta lærdom av andres presise språkføring med hensyn til personopplysninger. Som eksempel på dette kan det henvises til Hans Gillingstams nye biografi over Knut Alvsson (tre rosers) enke, Mette (Mätte) Iversdotter (Dyre) i SBL 25, s. 434-437, 1986.
Innledningen i kildeutgaven reiser et metodisk problem med hensyn til hvordan bearbeidelser i kildeutgaver bør utformes. I den grad det er ønskelig å gi utfyllende kommentarer, merknader, hen- visninger, etc., – bør disse alltid tas direkte ut av annet samtidig kildemateriale, –
og ikke fra mer eller mindre foreldet litteratur. Det stilles i så måte større krav til en kildeutgave enn ellers, fordi den gjerne regnes som autoritet på området. De merknadene som er anført mot kildeutgavens innledning, rokker imidlertid ikke ved at dette er en kjærkommen kildeutgave. Forkortinger: DN, Diplomatarium Norvegicum, henvist til bind- nummer og brev-nummer.
Personnavnregister:
Fornavn
Anders («Andss»), se Olav Andersson
Anders Sversson («Suerssen») i Houm fiskevær, Sunnmøre, s. 24
Anders Torstensson, s. 30
Anders, dreng på Giske, s. 32
Anne bodeie, kvinnfolk på Giske, s. 33
Arne, se Ivar Arneson
Arne, se Siri Arnesdotter
Arne, dreng på Giske, s. 32
Beritte rådskone, kvinnfolk på Giske, s. 33
Christen Munck, jordeier, s. 26
Erik Guldbrandsson i Houm fiskevær, Sunnmøre, s. 24
Erik, dreng på Giske, s. 32
Fader, se Gørvel Fadersdotter
Guldbrand, se Erik Guldbrandsson
Guttorm Olsson, dreng på Giske, s. 32
Gørvel Fadersdotter, godseier, s. 19
Halvor på Lyngvær, Sandøy, s. 20
Henrik Poulsson i Trondhjem, s. 30
Henrik på Kvalstein, Borgund, s. 30
Ivar Arneson, dreng på Giske, s. 32
Ivar på Lausundholmen, Haram, s. 21
John Lagdt, s. 30
Jostein på Remme, Vatne, s. 30
Jørgen på Langa, Eresfjord, s. 30
Kjersten, kvinnfolk på Giske, s. 33
Knut på Lausundholmen, Haram, s. 21
Knut, kalt lille Knut, dreng på Giske, s. 32
Kristen, se Christen
Laurits i Kjøbenhavn, skipper, s. 30, 31, 32, 33
Lave Brahe til Krageholm, Skåne, ridder, s. 19
Margrete, kvinnfolk på Giske, s. 33
Nils på Lyngvær, Sandøy, s. 20
Olav, se Guttorm Olsson
Olav Andersson («Andss») i Houm fiskevær, Sunnmøre, s. 24
Olav Persson i Houm fiskevær, Sunnmøre, s. 24
Olav Sjursson («Sirssen») i Houm fiskevær, Sunnmøre, s. 24
Olav på Bjermeland, Sylte, s. 30
Per, se Olav Persson
Per sagmester, på Giske, s. 33
Poul, se Henrik Poulsson
Rasmus murmester, på Giske, s. 33
Siri Arnesdotter, kvinnfolk på Giske, s. 33
Sjur, se Olav Sjursson («Sirssen»)
Sver (Severin, Svein, Sverde, Sverre ?), se Anders Sversson
Tore på Farstad, Haram, s. 30
Torsten, se Anders Torstensson
Vechenntius av Skadestad, Shetland, s. 30
Tilnavn, slektsnavn, yrkesnavn
bodeie, se Anne bodeie
Brahe, se Lave Brahe
Lagdt, se John Lagdt (kan være er forvansket stedsnavn)
lille Knut, se Knut
Munck, se Christen Munch
murmester, se Rasmus murmester
rådskone, se Beritte rådskone
sagmester, se Per sagmester
skipper Laurits, se Laurits